Det blir alltid store debatter av temaet teknologi i skolen, og spesielt når vi snakker om de yngste elevene. Er det greit med iPad i skolen? eller er det best om elevene kun bruker klassiske skolebøker i undervisningen? Dette er kun ett av flere spørsmål som ofte diskuteres hjemme rundt norske middagsbord, i lærerværelsene på skolen, og blant politikere i paneldebatter.
Siden denne teknologien er såpass ny, finnes det ikke nok forskning til å støtte opp om det ene eller andre standpunktet. Og man kan kanskje ikke høre på barna heller? De vil jo gjerne være på nettbrett hele tiden, for å spille spill, og de maser konstant om å få låne iphone lader slik at de kan spille på mobilen.
Det mest pragmatiske er nok å si at begge sider har noen gode poenger. Man må følge utviklingen i samfunnet, og ikke være redd for nye teknologi. Samtidig må man bruke den med omhu, da det finnes forskning som sier at barn må se andre barn i den virkelige verden for å utvikle empati med andre mennesker. Og empati er jo veldig viktig for å fungere i et samfunn med andre, både som barn og som voksen – når den dagen kommer.
Ny kritikk rettes mot foreldre
Men det er også slik at foreldre har en del av ansvaret, og den siste tiden har det blitt rettet en del kritikk mot nettopp foreldre. Argumentasjonen er at barn i dag tilbringer så mange timer på iPad hjemme, at det blir dobbeltmoralsk når foreldre kritiserer skolen for å ta i bruk denne teknologien i undervisningen. Og dette er et godt poeng, for er virkelig det å se på film eller spille spill på iPad hjemme så mye bedre enn å bruke den samme padden til å lære kunnskap på skolen? Kanskje man heller skulle ha snudd hele problematikken på hodet?
Det skal også nevnes at teknologi i skolen alltid har vært et tema som har vært vanskelig, også når PC og Internett kom var det mange kritiske stemmer som var ute og ytret seg negativ til denne utviklingen. I dag ser man jo på dette som verdifulle verktøy man ikke ønsker å være foruten. Kanskje det blir slik med iPad om noen år også?
Det viktigste er kanskje likevel en form for balanse. At vi inkluderer ny teknologi i skolen, men at vi ikke lar den ta fullstendig overhånd. Det gjelder også på hjemmebane. Både foreldre og lærere kan sette grenser for hva som er akseptabel mobil- og Ipadbruk, hjemme og på skolen. Hvis vi får igang et slikt fruktig samarbeid, kan det faktisk hende at hele debatten går over av seg selv. Det er i alle fall lov å håpe.
